Som barn dyrket jeg prydbønner. I det regnfulle Sauerland var det etter hvert nesten det eneste som ga noenlunde ‘avling’. Da jeg ble medlem av en kolonihageforening som 44-åring, hadde jeg for lengst glemt det. Takknemlig for den tyske kolonihageloven driver jeg mitt eget lille urbane hageprosjekt. Først og fremst urter, men også frukt, grønnsaker, salat og så videre. Samdyrking, av prinsipp uten plantevernmidler. Jeg gjødsler mest med kompost. Vel: Min grønne samvittighet i det små, men selvfølgelig et luksusprosjekt. Lage syltetøy, sette likør, lage salat med litt uvanlige urter. Det er jo ganske gøy.

Med en magistergrad i statsvitenskap burde det kanskje ha falt naturlig. Men i 48 år nøt jeg i grunnen fordelene ved det tyske demokratiet ganske passivt. Ja, jeg har alltid tenkt politisk, diskutert og vært interessert. Men å engasjere meg selv? Det syntes jeg ikke var nødvendig. Nå vinner de fram ved valg som helst ville gjort de siste 20 årene av tysk historie ugjort. Som vil gjøre EU til et løst statsforbund, reise grenser igjen, påtvinge alle en dominerende nasjonalkultur, trenge feminismen tilbake – og sikkert også skru seksualmoralen tilbake til tiden før 1968 og 1994, 2001 og september 2017. Nå er jeg overbevist: Det holder ikke lenger å klage. Man bør engasjere seg. Siden 2019 gjør jeg det hos De grønne. I Jülich.

Ved kommunevalget høsten 2020 ble jeg valgt inn i bystyret i Jülich fra fjerdeplass på lista. Siden har jeg arbeidet i utvalget for kultur, næringsutvikling og landsby- og byutvikling. I 2025 ble jeg gjenvalgt, igjen fra fjerdeplass. Knapt kommet i gang – og vips – med i alle slags utvalg.