Midt i

Pedagog likevel!
Skolelærer ville jeg ikke bli. Pedagog ble jeg
likevel. Voksne lærer kanskje langsommere, men som regel gjør de det frivillig, og de er motiverte. Å undervise dem, følge dem på veien – det gir glede. Jeg har holdt på i snart 20 år. Tiden flyr.

Volkshochschule – voksenopplæring
Folk, høyskole, skole: Tre ord som ikke helt treffer. Ikke lenger. Et støvete image. Til å begynne med. Nå er det mye på gang som gir håp.

En oppgave som motiverer meg hver dag. Mer variert enn de fleste. Så allsidig som ellers nesten bare selvstendig næringsdrivende får oppleve.

Og det daglige brødet er også sikret.

Samfunnet utvikler seg. Og jeg er takknemlig for at det skjer i min levetid, i alle fall her hos oss. Hånd i hånd, mann og mann, et kyss på kafeen på torget – og knapt noen snur seg. Ingen barer der man må ringe på for å slippe inn, nesten ingen frykt på stasjonen lenger. Det kjemper vi for. Men jeg er takknemlig for det også!

Å leve sammen

Et livslangt parforhold har tross alt vært virkelighet i snart to tiår. Og likevel er det bare en drøm når det gjelder framtiden. Hvem vet hvordan to mennesker utvikler seg?

Når forbildene mangler